Det kan være lett å se på nornene og skjebnetroen som et etterslep fra en annen tid. Noe som kanskje hadde sin funksjon en gang, men som ikke gir så mye mening i våre dager. Lenge slo jeg meg til ro med dette. Skjebnetroen hørte til en av disse tingene det er interessant å lese om, men som ikke hører hjemme i en moderne utgave av Åsatru.

Men helt slipp ga de ikke. Tankene ble liggende bak i hodet og gjære i en god del år. Stadig dukket nornene opp igjen, og jeg filosoferte uten å komme så mye videre. I en verden hvor alt er forutbestemt kunne jo like gjerne Snåsamannen, eller for den saks skyld dødsmaskinen være ekte! Det var lite sansynlig. Så nornene måtte pent finne seg i å bli stuet tilbake i underbevisstheten. Der ble de liggende i haugen av symboler og bilder jeg ikke helt finner plass til.

På ett eller annet tidspunkt begynte imidlertid tankene å ta en litt annen retning. Det skulle etter hvert vise seg at nornene var langt mer progressive enn jeg først hadde sett for meg. For å forstå hva som var problemet, synes jeg det kan være nyttig å se på hva som gjør at resten av mytene gir mening for meg i en moderne kontekst.

Gudene og maktene i den norrøne myteverden fremstår som svært menneskelige. Langt mer enn hva vi er vant til fra de mer dominerende religionene. De er på ingen måte allmektige, heller tvert imot. Titt og ofte må de kjempe mot andre og tildels sterkere krefter. De er heller ikke ufeilbarlige, ikke udødelige og av og til ikke en gang sympatiske! Men de er nysgjerrige, trauste, bekymrede og lekne. Og som regel så gjør de så godt de kan.

Mytene skisserer ikke et ideal for mennesket å strebe etter. De viser oss heller verden, menneskene og samfunnet slik det er. Med alle sine feil, lyter og mangler. Maktene blir på mange vis et speilbilde av oss selv. Ved å studere og gjenfortelle mytene kan vi lære noe om oss selv. Noe som kanskje ville være vanskeligere å se direkte, eller om det ble for personlig og konkret.

Når Tor sparker Lét så han havner på Balders likbål, så er det en ultrakjip ting å gjøre. Likevel vil jeg tro det er få som ikke kjenner seg igjen i den flammende følelsen av irrasjonelt sinne som kan få oss til å gjøre ting uten å ha overveid konsekvensene. Og kanskje lar vi det gå ut over noen andre heller enn å innse at det egentlig er oss selv vi er sinte på! Og Frøyas kjærlighetssorg? Ingen som har levd kan vel unngå å kjenne igjen den? Eller Friggs desperate forsøk på å beskytte sin sønn mot alle farer?

Dette er historier som er lette å overføre til en moderne livsfilosofi. Det er myter vi kan lære noe av, og som viser oss forskjellige sider av livet. Mytene bygger opp en etikk. En etikk som ikke er basert på formaninger og forbud, men på eksempler vi kan kjenne oss igjen i. Det handler ikke om å definere rett og galt, men å vise oss konsekvensene av våre handlinger. Avgjørelsene får vi stå for selv.

Verden har forandret seg enormt siden mytene ble skapt, men de inneholder fortsatt en gjenkjennelig kjerne av visdom. En visdom som gir mening selv i dag, mer enn tusen år senere.

I Snorre Sturlasons "Den Yngre Edda" kan vi lese følgende:^[1]

Det er Høg, fortelleren i Den Yngre Edda, som forteller dette. Videre får vi vite at det finnes flere norner av forskjellig ætt, som dukker opp og legger skjebnen til hvert menneske som blir født. Høg kan også fortelle oss at «(d)ei nornene som er gode og av god ætt, dei legg ein god lagnad. Og når folk kjem ut for vanlagnad, så er det vonde norner som valdar det.» ^[2]

Dette synes jeg mildt sagt høres noe tvilsomt ut. Ikke bare peker dette på en lagnad (eller skjebne) som man har liten mulighet til å påvirke, men vi blir presentert for den klassiske god/ond dualiteten som ellers er ganske fraværende i det norrøne mytematerialet. Snorre problematiserer ikke over dette, det var kanskje ikke hans oppgave heller, men var han det bevisst? Kan vi stole på Snorre her? Var skjebnetankegangen såpass lik i det nylig kristnede norrøne samfunnet at dette virket naturlig, eller er dette et eksempel på kristen tankegang som har fått påvirke fremstillingen?

Gro Steinsland mener den norrøne skjebnetroen levde videre en stund inn i kristen tid. At det i brytningstiden mellom gammel og ny tro ble en motsetning mellom «nornenes dom» og «Guds vilje,» hvor begge forestillingene levde side om side lenge etter religionsskiftet. Hun underbygger ellers Snorres versjon av nornene som skjebnegudinner hvis forutbestemte skjebne selv ikke gudene kan sno seg unna.^[3] Dette kan tyde på at Snorre har hatt tilgang til forståelsen av nornene slik den var før religionsskiftet.

Dette bringer imidlertid ikke meg nærmere noen forsoning med disse mytene. Både Snorre og Steinsland sementerer forestillingen om en absolutt og forutbestemt skjebne. Og kanskje er det noe å lære av dette. I ettertid er det lite man kan gjøre med det som allerede er gjort. I så måte er kanskje skjebnen upåvirkelig, men jeg er ikke helt komfortabel med et slik verdenssyn. Jeg må se videre andre steder.

Min nøkkel til å forstå nornene er Skuld. Hun er også den av de tre jeg kanskje synes det var vanskeligst å komme inn på.

En vanlig fremstilling av nornene er å se på dem som representanter for hver sin del av tidens løp: Urd - fortid, Verdande - nåtid og Skuld - fremtid. Jeg synes det blir litt for enkelt. Navnene til Urd og Verdande stammer riktignok fra det norrøne verbet «verða» – å være/bli. Urd er i formen perfektum (det som var) mens Verdande er presens (det som er).^[4] Steinsland setter Skuld inn i samme sammenheng ved å gi navnet tolkningen "skulle," altså et pek mot fremtiden.^[5] Det er verdt å merke seg at flere også peker på sammenhengen mellom det norrøne Urð og det angelsaksiske wyrd, som betyr skjebne.^[6]

En annen tolkning av Skuld finner vi i moderne nynorsk, skuld (bokmål: skyld) er også avledet av det norrøne skuld. Og her er det jeg finner nøkkelen. Slik jeg ser det representerer ikke Skuld hva vi har i vente i fremtiden slik det tradisjonelle skjebnebegrepet skulle tilsi. Hun representerer de fremtidige konsekvensene av våre egne handlinger. Eller litt annerledes, det vi skylder fremtiden.

Med en slik forståelse av Skuld må det nødvendigvis også være rom for å påvirke fremtiden med egne valg og handlinger. Det betyr igjen at skjebnen ikke kan være forutbestemt og uforanderlig. Trådene kan ikke være ferdig spunnet i det vi blir født.

Med det utgangspunktet kan vi se på de andre skjebnemøyene også med nye øyne. Urd er ikke nødvendigvis en representant for fortiden, men representerer i mye videre forstand forutsetningene, eller utgangspunktet som ligger til grunn for våre liv. Det kan være seg det rent genetiske, familien – arven fra ens direkte forfedre, men også samfunnet og tiden en lever i.

På samme måte kan Verdande ses på som mer enn bare en representant for nåtiden. Hun speiler handlingsrommet vi befinner oss i. Alle de mulige veien vi kan gå, men også hvordan andre mennesker kan påvirke våre valg. Med andre ord representerer Verdande vår valgfrihet, og vår evne til å velge og påvirke våre omgivelser og vår fremtid.

Sagt på en litt annen måte: Urd er den som kler scenen, Verdande er den som gir skuespillet dynamikk og uforutsigbarhet. Skuld er den som sørger for at våre handlinger får konsekvenser for de som kommer etter oss.

Til sammen utgjør de tre nornene et ganske komplett bilde av våre muligheter, våre valg og konsekvensene de fører med seg. De rommer også kompleksiteten i samspillet mellom mennesker, historie, natur og samfunn. Kall det gjerne skjebne, men det er noe langt mer omfattende enn den rene forutbestemte skjebnen vi får inntrykk av i Snorres beskrivelse. Mens forutsetningene vi kommer inn i verden med kan utgjøre både begrensninger og muligheter, er de ikke alene om å påvirke vår ferd igjennom livet. Nornenes tråder gir rom for at vi kan påvirke våre og andres liv igjennom valg og handlinger. Jeg velger å se det som at nornene spinner sine tråder igjennom våre liv mens vi lever.

Med dette passer brikkene i mitt eget puslespill litt bedre sammen. Det er kanskje ikke er helt i tråd med hvordan nornene ble oppfattet i norrøn tid, men mytene utgjør nå i hvertfall et mer konsistent bilde som jeg synes beskriver verden ganske godt. I likhet med resten av mytematerialet skimter jeg igjen visdommen som ligger til grunn for mytene om de tre skjebnemøyene under Yggdrasil også.

Oppdatering: Siden dette ble publisert har jeg kommet over følgende fra Online Etymology Dictionary: